Returnal er et av de feteste spillene som er laget på veldig, veldig lenge. Det er ikke perfekt, men fy flate så kult det spillet er. Housemarque står også bak det fabelaktige Resogun, så det mangler ikke på kvalitet her.
Nå er Saros neste spill på lista, som følger i samme ånd som Returnal, men som ikke er en oppfølger på noen som helst måte. Jeg forventet «bullethell», gærne sjefskamper og masse våpen.
Jeg ble ikke skuffa.
En ukjent verden
Arjun Devraj, en Soltari-soldat, befinner seg på planeten Carcosa, der han prøver å nøste opp i hva som har skjedd med koloniseringen, og hvor de tre foregående romskipene og besetningene deres har tatt veien. Arjun er mannen som går ut i den farlige verdenen og prøver å nøste opp i mysteriet, mens noen få andre gjenlevende av mannskapet bistår.
Spillstrukturen i Saros er ganske lik Returnal. Det er veldig beskrivende å smekke sammen en rekke ord og kalle det et «roguelike, bullethell tredjepersons actionskytespill». Målet er å overleve farene Carcosa byr på lengst mulig, mens du hele tiden blir litt sterkere og får bedre våpen, i håp om å kanskje nå fram til en sjefskamp og overvinne den.
Gjør du ikke det, starter du tilbake i skipet på mystisk vis. Men i Saros beholder du litt ressurser hver gang, som kan brukes på et ganske omfattende talenttre som gjør Arjun litt bedre rustet for hver gang han tar den farefulle ferden.
Akkurat her er Saros helt nydelig.
Det er en fryd å utforske planeten, slåss mot fiender og jage favorittvåpenet, samle ressurser og oppleve nye, uforutsigbare fiender. Utviklerne er smertelig klar over hva de er gode på, og det er svært lite å utsette på kampene, fiendene og actionsekvensene du måker deg igjennom.
Det er alltid kaotisk mye som skjer, det er blå, røde og gule kuler over alt, du fyrer av runde etter runde fra våpenet ditt og fiendene detter som fluer rundt deg. Det er en kuleballett som kun Housemarque greier å balansere så bra. Du er alltid i kontroll, det er alltid en vei ut eller et skjold som kan redde deg. Og du verden så deilig det er når du endelig kommer seirende ut av en intens sjefskamp.
Kontrollen, skytefølelsen og responsen i kamp er det svært lite å utsette på. De tidlige videoklippene mine ser flaut trege ut sammenlignet med hvor mye jeg beveger meg, hopper unna og hvor mye kontroll jeg har i spillet nå, etter godt over 25 timer spilt. Du blir god i Saros, og kampsystemet er imponerende skrudd sammen og balansert.
Valgets kvaler
I løpet av et «run» er det mange valg du må ta. Du finner mange nye, sterkere våpen etter hvert som du samler opp ressurser. Du får ulike artefakter som gir bonuser, men du har bare et begrenset antall du kan plukke opp. Og alt skrus opp ett par hakk når du aktiverer en solformørkelse. Da blir fiendene sterkere og får ytterligere angrep og effekter. Bonusene og utstyret du plukker opp blir også bedre, men kommer med en negativ effekt i tillegg.
Til slutt dør du, med all sannsynlighet. Er du som meg, dør du ofte.
Tilbake på skipet venter et omfattende talenttre der du gradvis øker den startende styrken til Arjun, noe som gjør at det hele tiden er en følelse av progresjon i Saros. Jeg digger dette, for selv om det ikke ødelegger følelsen av at hvert eneste forsøk er dødelig farlig, så tilgjengeliggjør det progresjon og fremgang – om enn bare litt og litt om gangen.
Så hvorfor er Arjun her, på denne planeten, og hvorfor er han så innstendig bestemt på å finne Nitya? Det er en del av hovedhistorien i spillet, og litt av det som driver deg ut blant fiendene gang etter gang. Historien fortelles gjennom korte videosekvenser, tekst- og lydfiler du finner rundt omkring i verdenen, samt noen spillbare sekvenser.
Den starter veldig treigt, og er nesten unødvendig obskur og mystisk. Det tar seg litt opp, og deler av historien er faktisk ganske interessant. Men det koker seg litt sammen, og vi sitter ikke igjen med et mesterverk. Det fungerer greit som et verktøy som driver spilleren videre, men når ingen store høyder.
Stemmeskuespillet er derimot godt, og både Rahul Kohli og de andre skuespillerne gjør det beste de kan med materialet de har fått. Noen hakk opp i kvalitet er lyddesignet i spillet, som er fantastisk bra. Skytingen, bakgrunnslydene og alt som skjer er distinkt, klart og danner et utenomjordisk lydbilde som er fascinerende kult.
Sammen med det visuelle designet, spesielt omgivelsene og fiendene, blir det en imponerende reise du dras med på. Det er utenomjordisk, stygt og nydelig på samme tid. Spillet kjører også stabilt og med svært få fall i bildefrekvens, selv i de mest intense og travle kampene. Dette er helt nødvendig når det er små marginer i nesten hver eneste kamp der ute.
Konklusjon
Jeg hadde forventet at Saros var et bra spill. Det regner jeg med at Housemarque leverer. Og jeg ble på ingen måte skuffet, for dette er kvalitet fra start til slutt. Ikke perfekt, og kanskje et lite knepp under Returnal, men fortsatt utrolig bra.
Nei, historien er ikke noe jeg kommer til å gjenfortelle til mor, far og barn med det første. Til det er den for rotete og altfor variert kvalitet. Men kampene, kontrollen og den deilige flyten er det få andre som kan bedre. Måten du lærer deg spillet på, den konstante progresjonen du hele tiden opplever – selv om du dør gang etter gang – er vanedannende.
Jeg skjønner Arjuns innstendige behov for å komme seg ut igjen. Vi har kanskje helt forskjellig motivasjon, men jeg skjønner følelsen. Jeg er ferdig med spillet allerede, men jeg har ikke sluttet å spille enda, og jeg har ikke planer om å gjøre det heller.
NB: Du kan se en videoversjon av denne anmeldelsen øverst i saken.
Saros slippes på PlayStation 5 30. april.
